Tidligere folkehøgskolestudent Mathilde Aase Bø (21) studerer nå lingvistikk i Bergen, samtidig som hun jobber med sin første diktsamling. Den ble antatt av forlag mens hun fremdeles var student ved Skrivekunst på Buskerud Folkehøgskole.
– Jeg fikk virkelig utviklet meg som skribent på Buskerud Folkehøgskole. De diktene jeg skrev mens jeg gikk der er i stor grad formet av det livet jeg levde der, forteller Mathilde.
Nøkkel inn til språk
Etter første semester begynte hun å utforske poesi og kjente at det var mye lettere for henne å skape en følelse, eller en scene, i et dikt enn i en vanlig tekst. Hun husker godt akkurat hvilken oppgave som ledet henne inn på poesi.
– Vi fikk en oppgave om å se en serie og skrive et dikt om det. Jeg så Chernobyl-serien og leverte inn tre dikt, og fikk ganske god tilbakemelding fra både klassen og lærer Ragnhild.
Læreren hennes er forfatter Ragnhild Eskeland, og hun husker hvordan Mathilde raskt ble en veldig god leser av andre, og var en engasjert student som det var gøy å følge.
– Da Mathilde først begynte, leverte hun tekster som lignet mange andre tekster, men jeg husker at nettopp den oppgaven var som å finne en nøkkel inn til Mathildes språk. Plutselig åpnet det seg et hav av tekst med stadig bedre kvalitet. Det var så gøy å følge utviklingen hennes, og se hvordan hun etter hvert kunne hente inspirasjon fra alt, sier Ragnhild.
Samarbeider med Gyldendal
Rett over jul skjønte hun at Mathildes tekster måtte sendes inn til forlag, og hjalp studenten sin med struktur og hvilke forlag hun burde sende til. Mathilde endte med å sende inn de beste tekstene hun hadde skrevet i løpet av sine to år på Buskerud, cirka 60-70 sider.
Fra forlaget Gyldendal fikk hun som svar at «det hadde skapt stor begeistring i redaksjonen», og etter et møte med redaktøren ble de enige om at hun skulle jobbe med samlingen igjennom sommeren og sende inn et nytt utkast til diktsamling. I skrivende stund jobber Mathilde med det tredje utkastet til sin kommende diktsamling.
– Jeg lar det komme av seg selv og lar meg inspirere av det meste. Jeg kan skrive et dikt om ting som skjer blant venner eller noe som skjer i studiet. Jeg finner egentlig inspirasjon i alt og ofte historiske ting i sammenheng med nye. Jeg synes det er gøy å trekke store linjer i tid og tema gjennom små detaljer, smiler Mathilde.
ikkje ennå
ei mor
perestrojka og ambisjonar
raud leppestift, ein sigarett i handa
og eit fråverande blikk.
ein són
grafitt og uranium
olabukser med hol sletne i knea
ein altfor tynn jakke yvir oksli
syklande ustødig på ein billig sykkel.
“me hev ikkje råd til støttehjul” seier mora
ho meiner eigentleg, “me tek oss ikkje råd.”
sónen gret berre; det er vel det sama for han.
mora lurar på om naboane fér med seg kor flink sonen hennar er.
etter kvart kjem han til å falle
hårdt
men ikkje ennå.
ikkje ennå.
nedfall
dalande som kjærleg kuleregn
me vaksne smiler og ler
medan borna lagar snøenglar, snølyktir
medan me sit på snøtroner av snølygner
dei treng ikkje vite at det berre er oske
og me treng ikkje vite
at det ikkje er oske eigong.
666,667
støv dryssande frå taket
knasing som om sjølve jordi held på å gå i kne
det utenkelege heve hendt.
me tvingjar døra opp saman
brenn oss på gloheitt stål
styrke eller viljestyrke eller frykt; det er det sama
på ordre om å kartleggja skaden går me ut på ein vaklevoren balkong
hand i hand
og
det er
ingenting
der
berre nåler på huda
metall på tunga
daud hengjande i lufti
brennheit gift
mareritt
stanken av kjemikaliar
berre ti tusund røntgen i timen
berre seks hundre og seksti seks tusund seks hundre og sekstisju røntgenbildur
og me veit begge
at no er det slutt.
for oss,
for alle kameratane våre
og for landet me kallar heime.
men me veit óg
at no ser me på noko som er større enn oss sjølve
større enn noko
for elden glødar blått og grønt og gult og kvitt og raudt og oransje
som nordljos
som stjerner
ei hjarte
eller ei sjel
og eg held handa di hårdare
fordi det nesten er litt nydeleg.
